Kameraet jeg bruker nå er en Fujifilm X-Pro 2 med en 35mmF2 linse.
Jeg har også et Sony α99 og et Konica Minolta ɑ-7 samt en bunke med a-linser.

Jeg må si jeg foretrekker X-Pro2'en av to grunner: Størrelse/vekt og tilgang på godsaker uten å dypdykke i menyer. Og så ser det skikkelig kult ut, et kamera jeg mer inn gjerne setter på cafê-bordet mens jeg skriver, leser eller betrakter verden rundt meg. I motsetning til Sony-kameraet jeg hadde hvor jeg måtte ha en egen bag for å få plass til.

Valget stod egentlig mellom et nytt Sony-kamera og Fuji-kamera, men jeg klarte ikke helt å like α6300-modellen jeg så på. Det hadde fancy 4K video og en haug med linser og fikk mye skryt i diverse fora, men det var noe som manglet, og som også manglet i Sony α99-kameraet; sjel. Lysten til å ta det fram bare for å ta det frem. Lysten til å ha det stående på bordet og lysten til å ta det ut når jeg gikk meg en tur.
Så det ble et X-Pro 2. Jeg kunne kanskje ventet på X-T2, men det var noe med X-Pro’en som snakket til sjela.
Og det er det fotografering handler om. Å fange sjela til det man fotograferer. Å fange essensen. Noe jeg føler Fuji gjør bedre enn noen andre kameraer jeg har prøvd, kanskje med unntak av det gamle Konica Minolta-kameraet som var det første DSLR’en jeg hadde.